Johannes og Algernon/Aniara

Øystein Sørensen
“Johannes og Algernon/Aniara”
Article (c)Øystein Sørensen. Reproduced with Permission from the author.

Aniara, med undertittelen studentenes science fiction-forening, ble gjenstiftet tidlig i 1974 etter å ha ligget nede noen år. Johannes dukket opp på tredje avholdte møte og ble raskt en del av den aktive kjernen i miljøet. På den tiden var sf-fanziner en av de viktigste institusjonene i enhver fandom, og det var enighet blant de entusiastiske Aniara-medlemmene at foreningen burde ha sitt eget fanzine. Et prøvenummer på fire-fem siden ble produsert i løpet av våren – det inneholdt en novelle av Aniaramedlemmet og den da produktive forfatteren Tore Bareksten og lite mer. Men det var først mot slutten av vårsemesteret 1974 at det ble nedsatt en ordentlig redaksjon. Fanzinet fikk navnet Algernon etter at en rekke andre forslag var blitt luftet og forkastet.

Johannes ble medlem av redaksjonen og kastet seg over arbeidet med stor lyst. Første ordentlige nummer ble laget i meget stor hast – så stor at redaksjonen ikke en gang hadde tid til å skaffe seg letraset-typer til å lage overskrifter. Isteden ble overskriftene håndtegnet, og det var det Johannes som sto for. Forklaringen på hastverket var at redaksjonen ønsket å ha nummeret ferdig til en sf-kongress i Stockholm i juni 1974. Det er to ting som gjør den kongressen enestående i norsk fandoms annaler: Det var første gang i det gjenstiftede Aniaras historie at en delegasjon fra fandom-miljøet i Oslo var med på noe sånt. Og enda viktigere, kanskje: Blant dem som dro til Stockholm var ikke Johannes. Han hadde andre ting å gjøre hjemme, så han unnlot å dra på sf-kongress. Tenk på det, alle dere som kjente ham i hans 30-årige karriere som fan.

Algernon 2 var innholdsmessig mye bedre enn det nokså sammenraskede første nummeret. Det hadde imidlertid en stor svakhet: Det var trykt så dårlig at store deler av nummeret var nærmest uleselig. Først med nr. 3 kom en mye bedre trykkeriforbindelse på plass. Da kom også det karakteristiske nedfotograferte A5-formatet på plass, og en kortvarig, hektisk og (må man kunne si) ganske blomstrende periode ble innledet for alvor.

I løpet av drøye to år utga Algernon-redaksjonen 10 numre. Fra og med nr. 2 var de mildt sagt meget fyldige og stoffrike. De fleste var på eller rundt 100 sider. Enkelte var godt over det og måtte utgis i to seksjoner. Nr. 5 var på 164 sider. Disse numrene inneholdt artikler, intervjuer, noveller, anmeldelser, debatter og den slags. Dette var i skrivemaskinenes og lysbordets tidsalder. Hver eneste side måtte renskrives, layout måtte settes opp manuelt. Når først bladene ble trykt, kom de i bunker av sider, og hvert enkelt blad måtte samles («kolleres» som det het på fagspråket), stiftes og beskjæres.

Alt dette praktiske og tekniske redaksjonsarbeidet ble utført i kjelleren i Johannes´ hjem i Tuengen allé. Der ble det installert lysbord, og der ble det sammenkalt til redaksjonsmøter med krav om medbrakt reiseskrivemaskin. Jeg vet ikke hvor mange kvelder og helger som gikk med til Algernon-arbeid i den kjelleren i 1974, 1975 og 1976, men det var mange. Redaksjonen i disse årene besto av seks-syv stykker, kjernen var Johannes, Per G. Olsen (nå Hvitsten), Trond Jansen og undertegnede som redaktør. Johannes var formelt bare et vanlig redaksjonsmedlem, i praksis fungerte han som redaksjonssekretær. Og når andre i redaksjonen måtte forlate stedet for å begi seg hjem eller til andre aktiviteter, og det fortsatt var praktisk arbeid som måtte gjøres, så var det Johannes som var igjen og gjorde det. Om ikke alle avtaler med trykkeren ble holdt helt ut, så ble påfallende mange det, ofte etter at Johannes hadde sittet oppe store deler av natten for å montere de siste sidene.

Redaksjonen skrev det meste av stoffet også, selv om det kom inn mange bidrag, særlig skjønnlitterære, nesten fra første stund. Det var en sterk bevissthet at Algernon skulle være et seriøst tidsskrift, med vekt på opplysning og analyse. Det var et studenttidsskrift, må vite. Og alt stoffet skulle dreie seg om science fiction. Særlig selve litteraturen, men også avledede fenomener som filmer og tegneserier. De aller fleste numrene hadde lange presentasjoner av forfattere. Ofte kombinerte vi det med intervjuer med de samme forfatterne – allerede i nr. 2 kunne vi bringe et intervju med Brian Aldiss, som noen av oss hadde truffet i Stockholm i 1974. Stort sett var det Johannes som ble satt til (eller som gjerne påtok seg) å skrive ut intervjuene. Og hver eneste gang det var behov for det, skrev han et forfatterportrett. Eller en anmeldelse. Eller en tematisk artikkel. Eller en hel artikkelserie. Han hadde fra første stund en skriveglede som gjorde at det ble en til tider krevende redaksjonell oppgave å begrense mengde og lengde. Det langt fra bare Johannes´ ansvar at Algernon de første årene kom med så mange og så tykke numre. Men han bidro så avgjort.

Mot slutten av 1970-årene begynte Algernons utgivelsestakt å avta merkbart. Enkelte redaksjonsmedlemmer ble slitne eller opptatt med utenomfanniske aktiviteter. For Johannes´ del kan man si at han ble opptatt med også andre fanniske aktiviteter enn Aniara og sf – spill, for eksempel. Men i motsetning til de andre som var med på å lage Algernon de første årene, fortsatte Johannes å være en drivkraft i arbeidet med Aniaras tidsskrift så lenge det var liv i noen av dem.

 

 

Advertisements