Noen Betraktninger om SF-Fanzinet Algernon i 1970-årene

Øystein Sørensen
“Noen Betraktninger om SF-Fanzinet Algernon i 1970-årene”
Article (c)Øystein Sørensen. Reproduced with Permission from the author.

Temaet for Audun Lindholms artikkel ”Fra Algernon til Aardvark” i Vagant 3/2009 var norske science fiction-fanziner på 70- og 80-tallet. Som redaktør for førstnevnte fanzin i den perioden, har jeg noen utdypende og reminiserende kommentarer.

Det er to ting som jeg synes er slående når jeg blar igjennom Algernon på 70-tallet. Det ene er mengden av stoff som ble produsert og utgitt. Det andre er at alt sammen dreide seg om litteratur.

Algernon var et amatørtidsskrift – fanzine – for science fiction, utgitt av Aniara – Studentenes science fiction-forening ved Universitetet i Oslo. Aniara ble gjenoppfrisket i 1974 og hadde en hektisk blomstringstid i annen halvdel av 1970-årene. Foreningen finnes ennå. Det gjør, i det minste i prinsippet, også medlemsbladet Algernon. Men for bladet har eksistensen vært mest på det prinsipielle plan de siste årene.

I det minste rent kvantitativt var glanstiden i 70-årene. På 5-6 år, fra starten i 1974 til 1979, utkom Algernon med 18 nummer og nærmere 2000 ikke spesielt luftige sider. Alt ble produsert av en liten kjerne på 4-5 redaksjonsmedlemmer, med flittige bidrag også fra en noe større gruppe lesere og kontakter. Opplaget lå på 250 til 300 eksemplarer.

Til sammen var dette en kraftanstrengelse, båret oppe av ungdommelig entusiasme og en viss misjonsiver. Det kunne ikke vare, og det varte ikke heller.

Og innholdet dreide seg som sagt om litteratur. Algernon profilerte seg særlig med intervjuer, stort sett med store internasjonale kanoner på feltet. Allerede i nummer 2 brakte bladet et intervju med den engelske forfatteren Brian Aldiss – sammen med Michael Moorcock og J.G. Ballard det toneangivende navnet i 60- og 70-årenes science fiction-opposisjonelle New Wave-strømning. Aldiss ble påtruffet av utsendte Aniara-medlemmer på en science fiction-kongress i Stockholm sommeren 1974, behørig traktert og intervjuet. Typisk for miljøet rundt science fiction-genren, forøvrig: Den sosiale avstanden mellom de fleste forfattere og fans var ikke spesielt stor. Selv om Aldiss var kjent (og beryktet) for å høvle ned gamle, stort sett amerikanske, science fiction-forfatterdinosaurer når han skrev, så var han så jovial, velvillig og imøtekommende som man bare kunne ønske seg. Det var de aller, aller fleste andre vi intervjuet også. Det er en anekdote knyttet til omstendighetene rundt intervjuet med Arthur C. Clarke i 1975, en annen til intervjuet med Alfred Bester i 1976, en tredje til intervjuet med Robert Silverberg i 1978. Men nok om det.

Algernon inneholdt også forfatterportretter, tema-artikler, bokanmeldelser, debatter og leserbrev. Og skjønnlitterære bidrag, naturligvis. Enkelte av ”ordentlige” forfattere, som allerede hadde utgitt skjønnlitterære bøker. Andre av spirer som håpet å utgi noe profesjonelt en dag.

Debattene kunne være meget heftige. De tok gjerne utgangspunkt i forfattere, bøker og sub-litterære retninger, men de blandet til tider sak sammen med person, helt på linje med mange andre offentlige debatter. Det var ikke bare en eneste stor lykkelig familie, det lille norske science fiction-fanmijøet heller. Et gjennomgående skisma i norske fankretser gikk mellom dem som foretrakk tradisjonell, teknisk-vitenskapelig orientert litteratur, som Isaac Asimov, Arthur C. Clarke og Robert Heinlein, og dem som heller foretrakk opposisjonell, mer eksperimentell litteratur, som det engelske trekløveret Aldiss, Ballard og Moorcock og amerikanske forfattere som Philip K. Dick, Thomas Disch og Norman Spinrad. I noen grad falt skillelinjene sammen med synet på Bing & Bringsværd og deres offentlige innsats for science fiction-litteraturen i Norge.

At innholdet var litterært er mer enn en banal konstatering. Filmer, TV-serier og tegneserier ble for all del omtalt og kommentert også. Men de ble gjennomgående tildelt biroller. Det var skjønnlitteratur det primært dreide seg om.

Dette er et viktig poeng når man ser på hvordan og hvorfor virksomheten rundt Algernon, og for den saks skyld moderforeningen Aniara, dalte så kraftig fra rundt 1980 av.

En del av forklaringen er naturligvis allmenn avmatning: Ildsjeler som ikke orket å holde på i samme tempo, som fikk andre interesser de prioriterte, eller som simpelthen gikk lei. Min favoritt i så måte er et ivrig Aniara-medlem som lot seg lokke med på Kina-reise sommeren 1975 av kjæresten sin. Han kom hjem som nyfrelst maoist og gikk omgående inn i AKP. Men ikke uten å ta et prinsipielt ideologisk oppgjør med Aniara, science fiction-fandom og science fiction-litteraturen som sådan. Hans oppgjør, i form av lesestykket ”Hvorfor lese om framtiden når man kan reise dit”, ble behørig trykket i Algernon. Det er en klassiker, omenn altfor lite kjent, i 70-årenes norske maoisme.

At avmatningen var spesielt stor rundt 1980, har også sammenheng med at flere i en tett sosial kjerne nærmet seg slutten på sine studier og forsvant ut av Blindern-miljøet, kanskje også ut av Oslo-området. For min egen del tok jeg avsluttende eksamen høsten 1981, og etter det har jeg i meget stor grad forbundet skriving med jobb. Da har man – jeg i dette tilfellet – hatt vansker med å mobilisere entusiasme for å bruke fritiden til å produsere litterære analyser i amatørtidsskrifter. Andre har kanskje opplevd det annerledes.

Avmatningen rundt 1980 har også nær sammenheng med en generell samfunnsmessig, særlig teknologisk, utvikling. Det dukket opp fenomener som vred interessen vekk fra det rent litterære hos mange fans, og som i hvertfall bidro sterkt til at den primært litterære science fiction-fandomen ikke fikk spesielt stort tilsig av nye rekrutter. Dels dreide det seg om spill – brettspill og simuleringsspill. Dels om Star Wars og om videomaskinen. I kjølvannet av Star Wars formelig eksploderte science fiction-filmer og TV-serier med vekt på visuelle spesialeffekter og med action-pregede handlinger. Og med videomaskinen i mange hjem åpnet det seg muligheter for å se film og TV når man ville selv.

Fanmiljøer som primært var interessert i spill, og fanmiljøer som primært var interessert i filmer og TV-serier etablerte seg, vokste utover i 80- og 90-årene, med egne foreninger, møter og kongresser. De vokste raskt og langt forbi det gamle Aniara.

Og for all del. Spill, filmer og TV-serier – det er ikke noe galt i det.

 

Noen avsluttende spørsmål og forsøksvise svar:

– Hvorfor navnet Algernon? Det ble lenge gitt vage svar og forsøkt bygget opp en viss mystikk rundt det navnet. De fleste forbandt det rimeligvis med Flowers for Algernon, en science fiction-roman av Daniel Keyes fra 1966 som med all grunn hadde et godt ord på seg i science fiction-kretser. Men i nr. 6 kunne den redaksjonelle lederen i Algernon avsløre at navnet i virkeligheten var hentet fra den engelske poeten Algernon Swinburne. Lederen fulgte opp med å trykke de saftige kosmiske vyene i Swinburnes Chorus From ”Atalanta”. Redaktøren var blitt gjort oppmerksom på denne poeten gjennom det amerikanske bandet The Fugs, et band med beatpoeter som aktivt promoverte Swinburne. De redaksjonelle betraktningene rundt både Swinburne og The Fugs i nr. 6 og flere påfølgende numre må tolkes som et student-intellektuelt uttrykk for at her ville man markere at man ikke var noen ensporet science fiction-nerd (for å bruke en anakronistisk, men godt dekkende betegnelse), men et kulturelt vidsynt individ. De redaksjonelle lederene i Algernon var ofte både utflippete og obskure og bidro til å dempe inntrykket av seriøsitet i bladet. Det som ikke ble sagt i lederen i nr. 6, er forøvrig at Daniel Keyes tok navnet Algernon fra Swinburne.

– Hva var det egentlig vi mente med science fiction, og hvorfor var det noe å bruke så mye tid og energi på? Et slags sammenfattende svar, og noe man kan oppfatte som en sammenfattende avslutning på Algernons glanstid, ble forsøkt gitt tidlig på 80-tallet. Da skrev Johannes Berg og jeg et bokmanus om science fiction-litteratur. Manuset forsøkte å plassere retningen teoretisk i forhold til annen og tilgrensende litteratur – fantasy, for eksempel. Og så ga vi en litteraturhistorisk gjennomgang av hovedtendenser og viktige forfatterskap. Manuset var ferdig i 1983 og ble tilbudt flere norske forlag. Ingen bet på. Den gjennomgående tendensen i avslagene var at man ikke kunne se at det kommersielle potensialet var stort nok.

Siden da har manuset ligget nedgravet i skuffer og kjellere, og løselige planer om oppdatering og fornyet lansering har bare blitt med pratet. Etter at Johannes døde i 2004, har ikke forfatterne kunnet prate om saken en gang. Noe stort tap for norsk litterær offentlighet er det neppe.

– Hvor ble det av kretsen rundt fanzinet Algernon og foreningen Aniara på 70-tallet? Noen holder fortsatt ut som aktive science fiction-fans. Noen har forsvunnet ut i karrierer som forfattere, med varierende suksess. Andre har forsvunnet ut i en mer eller mindre stillferdig og besteborgerlig tilværelse. En og annen har gått i hundene. Noen få er ikke blant oss mer.

– Hvorfor ble det ikke noe mer av forfatterne? Hvorfor greide ikke miljøet rundt Algernon og Aniara å produsere store, etablerte forfatternavn som preget og beriket norsk litteraturhistorie med science fiction-romaner? Et utdypende svar på det spørsmålet krever minst en egen artikkel, med en grundig gjennomgang av hver enkelt persons muligheter, valg og utvikling. En kontrafaktisk prosopografisk studie, kan vi kalle det. Kortversjonen er at svaret må være sammensatt: Mangel på ambisjoner, mangel på disiplin, mangel på talent, kanskje, mangel på interesse i norske forlag og det litterære etablissementet, rene tilfeldigheter. Enkelte forfatterspirer ble muligens knekket av hensynsløse leserbrevreaksjoner og ga opp svært tidlig i sin karriere. En av de opplagte kandidatene, som i hvertfall ikke lot seg knekke av sånt, begikk selvmord etter å ha publisert én skjønnlitterær bok som få har lest. Noen år tidligere brant boligen hans, angivelig med flere upubliserte skjønnlitterære manus. Det var antagelig ikke noen Kafka vi mistet, men likevel.

– Og for riktig å understreke at science fiction-miljøet var og er fullt av kryptiske kulturelle referanser, er det naturlig å avslutte rekken av avsluttende spørsmål slik: Hva gjorde Mumbo Jumbo med den blonde nordiske piken?

 

 

Advertisements